Ikke lett å få furua tilbake

Tilnærmet all furu ble hugget under utviklingen av vårt lille hyttefelt. Men fra noen hundre meter unna finner vi gammel og riktig pene furu-trær i idylliske omgivelser.

Hva vi (ikke) har av trær som engang var

Området i en større sirkel rundt Grønolslie har løst gjettet 5% furu, 10% gran, 70% bjørk mens resten av trærne over 3 meter i hovedsak er osp.

Jeg har så langt prata med enkelte av de nærmeste naboene, og vi har et ønske eller aksept om å få tilbake noe av den furua som var der før hyttefeltet. Om vi komprimerer tidslinja kan vi vel se på det som en omplassering av de furuene som måtte vike for opparbeidelse av utsikt, og for gravemaskinens arbeidsområde (sies 4 meter ut over alt som skal graves og fylles, men i praksis kan en nok regne med en dobling av denne marginen)

Regner man på det så blir det jo skremmende lite urørt areal igjen for å la mellomstore furuer stå, når en trekker fra for alles fjellutsikt, graving for hytte, og ytterligere uteplass og utsikt som hver enkelt av oss definerer seg i ettertid. Jeg har pr. i dag lagt merke til kun én stor furu innenfor hytteområdet med fellesarealer, et par tuster som kom opp i sommer, men mange spor etter hugget furu.

Denne posten tar kun for seg furu. Jeg mener at dette treslaget på en måte bør bli førende for ytterligere valg, da andre sorter i stor grad kommer av seg selv. Gran har trolig ikke vokst naturlig i området mer enn 100år tilbake, og sprer seg nesten litt for lett. Det virker å være konsensus om å holde denne sorten lav av høyde og i lavt antall. Raskt voksende løvskog som bjørk, og til dels osp, kommer lett enten som plantet eller ved naturlig spredning, og holdes like lett i passe høyde av beboerne, selv uten en gigantisk motorsag.

Enighet og kontroll med veksten

Jeg mener det er fullt mulig å kontrollere beplantning og tilvekst på en slik måte at at alle skal bli fornøyde. Hver og en kan se om man vil bidra litt for det naturlige preget til området ved å sette ned en furu eller to på egen tomt - selvfølgelig på steder som ikke skygger for mye for en selv eller naboer. Tilsvarende avtale beplantning på fellesarealer med nære naboer.

Diverse artikler og tråder på relevante nettfora (hagepleie etc) snakker om et par muligheter for å leve bra sammen med furu som vokser. Den ene er å la treet bli virkelig høyt med bar stamme slik at krona likevel ikke skygger for sol og utsikt. Den andre, som jeg gjetter på er foretrukket i et område som Grønolslie med til dels lav utsikt, er å pleie treet for å holde seg lite og tett.

Vi er alle forskjellige, med forskjellige prioriteringer. Noen av oss vil ha mer enn bare et par slengere av trær i nærheten, mens andre vil gå for maksimal horisont for utsikt. I tillegg er det ikke alltid lett å se for seg hvordan utsikten er fra en nabo, eller hvilken den av utsikten som er viktig.

Jeg håper inderlig at hver og en kan tenke seg godt om etter hver vekstsesong og se om noen trær begynner å nærme seg å bli i største laget. Da kan det fremdeles være mulig å gjøre beskjæringer som ikke blir seende ut som en merkelig amputasjon. Om du ikke klarer selv, eller mangler erfaring, så spør en nabo om å beskjære. Bare unngå for all del å brått kreve felling av plantede trær fordi at "nå er de er altfor store".

Den viktigste vekst-pleien er å knipe bort 40-60% av de nye skuddene i mai-juni. Da holder treet seg mindre og tettere. Dette er vel også mer "riktig" i et fjell-landskap, ihvertfall om man tenker tilbake noen tiår, da tregrensa og veksten var lavere. Teknikken er bekreftet i flere forum-tråder omkring.

Men ja, hugging er vel uunngåelig over lengre tid, på de fleste aktuelle plantestedene i hytteområdet. Det er da fint om en har mer enn bare et par trær, som alle må gå på en gang. Helst jevnlig fornyelse, litt spredt over generasjoner!

Til oppgaven!

Hva er vel lettere enn å flytte noen vekster i busk-størrelse? Ikke hva du finner mest av på nettet, men én artikkel eller to er å oppdrive om flytting av furu. Hindringer?

Vi har gått mye omkring i den ganske uberørte skogen i nærområdene, men fant absolutt null små furu-trær. Planen var å spørre grunneier om å kunne ta noen få ett- eller to-åringer fra steder hvor det som kom opp var i tetteste laget, men fant altså ingenting.

Hva skjedde? Det var altså mange flotte gamle furuer uten tegn til sykdom, høyt oppe i lia og langt nede mot myra. Men altså ingen små, ikke én under 5 meter.

Fra kontakter i skognæringen fikk jeg vite at snøskyttesoppen har gjort det nesten umulig for furu å vokse til i enkelte områder i Sør-Norge, særlig de høytliggende.

Syndebukken

Men det skulle etter hvert bli tydelig at elgen har skylda i dette fallet. Elgen elsker furu som vintermat. Gran er ikke særlig interessant. Det er på de små furuene den får tak i skuddene, og etter hvert dør de beitede trærne. (Kilder: Nibio, NINA/Hjorteviltportalen, Statskog)

Vi vet jo at elgen tåler vann og svømmer langt iblant, men såpe hater den! Hvis man vinterstid henger såpestykker i de små furutrærne, i en pose/boks med små hull, så holder visst elgen seg unna.

Men først måtte vi finne denne furua da. Det kunne en stund virke som eneste utvei var kjøp fra planteskoler eller finne småtteri i en skog langt unna. Mellbyes Planteskole på Nes i Hedmark har furu (Pinus Sylvestris) fra norske frøkilder, til priser eks mva fra kr 415 for 80-100cm opp til kr 3600 for 2,5-3m. Han hadde riktignok et par krokete av de største som han kunne gi 60% på. Han kunne også bekrefte at "såpe-trikset" definitivt virket. Men med transport-kostnad i tillegg synes jeg dette ble i dyreste laget. Man kunne vel klare seg med bjørk og osp?

Der ingen skulle tru..

Så skjedde det, at vi tilfeldigvis var nokså langt unna Grønolslie, og fant små furuer i annet enn villmark. Midt der langrennsløypa blir kjørt vokste det mengder. Fant også en ettåring der løypemaskina kjører i Grønolslie.
Ganske opplagt: Nedkjørt for vinteren og gjemt for elgen!

Jeg må innrømme at jeg i dette fallet ikke forsøkte å finne grunneier. Det var rett før snøen ville komme, og disse småtrærne var ikke annet enn i veien for løypekjøringa og ville neppe overleve til neste sommer. Altså ikke noe tap for noen om vi forsøkte å redde noen få av disse.

Et aldri så lite prøveprosjekt for Grønolslie

Er klar over at omplanting uansett ikke så ofte er vellykket. Vanskelig å få med seg alt av røtter. Tok derfor med 8 stykker, trolig fra 1 til 3 år. To av disse satt vi inntil egen hytte, resten ble plantet i nordre del av Grønolslie nordre fellesareal/korridor "FG7".

Snøen og elgen kommer!

Vi gjør klar såpe-skremmere.

Det er hengt opp ett stykke i hver av de plantede furu-trærne. Ellers har det av seg selv kommet opp to svært små furu-tuster i søndre del av Grønolslie fellesareal FG7, og disse blir stående "ubeskyttet", for å sammenlikne utfall.